Hva skjer når folk endrer mening?
Meningsendring er et tema som har fascinert meg lenge, blant annet fordi jeg har endret mening en del selv.
Den endringen jeg opplevde som mest dramatisk var da jeg sluttet å tro på Gud som sekstenåring. Jeg hadde vokst opp i et kristent hjem, men kom i kontakt med folk på et diskusjonsforum hvor de tenkte på en annen måte enn jeg var vant med. Og en dag var det som om Gud bare .. forsvant fra hodet mitt. Og han har aldri kommet tilbake.
Uten Gud måtte jeg tenke nytt om alt. Jeg var innom og snuste på venstresiden, ble kjent med noen ålreite kommunister, men det var ikke for meg. Da 11.september-angrepene skjedde i 2001 befant jeg meg på et mer konservativt, libertariansk, pro-amerikansk sted. Jeg startet en slags høyrepopulistisk blogg hvor jeg støttet krigen mot terror og tok opp problemer rundt innvandring og islam.
Jeg var ikke så veldig radikal, men det er var iallfall et ekstremt potensiale i miljøet rundt meg. Amerikanerne der var forløpere til Trump-bevegelsen. En av nordmennene jeg kranglet en del med var Fjordman, Anders Breiviks intellektuelle forbilde.
Etter noen år der begynte jeg på en lang reise inn mot sentrum. I dag kan du beskrive meg som en syklende MDG-pappa. Mens de som likte meg for tjue år siden nok heller vil si at jeg har blitt en woke miljømoralist som har underkastet meg den venstreorienterte feministstaten, eller noe sånt.
Det er iallfall snakk om store endringer. Og det er fascinerende å tenke tilbake på disse tidligere meningene, som jeg virkelig trodde på - og så ble de bare borte. Virkeligheten endret seg foran øynene mine.
For å utforske dette har jeg skrevet boken Ingen tenker alene, hvor jeg ser nærmere på hva psykologene sier om meningsendring. Jeg har intervjuet en del mennesker som har endret mening. NRK-journalist Sidsel Wold var israelsvenn i flere tiår, men byttet nærmest side i 2003. Emil Erstad tilhørte den mest konservative fløyen i KRFU, ville totalforby abort, men gikk over til den liberale siden.
Paul Chaffey satt på Stortinget for SV, men mistet troen på sosialismen, gikk over til Høyre. Tania Michelet vokste opp i et AKP-hjem, men lenget etter det åndelige, og endte etterhvert opp som kristen. Bjørn Westlie forsvarte Pol Pot i Klassekampen i 70-årene, noe han angrer bittert på i dag. Hans egen far var forøvrig SS-soldat, deltok kanskje i jødeutryddelsene i Ukraina, men mot slutten av livet hadde han endret mening og kommet fra til at det nok var muslimene som var den virkelige fienden.
Jeg snakket med Ida Jackson, som startet i et venstreradikalt miljø, men møtte seg selv i døra da hun ble bedriftseier. Og med faren min, Dagfinn Stærk, som var konservativ kristen før og er det fremdeles, men er det på en mer gjennomtenkt måte i dag. Den liberale vinden i kirken hans tvang ham til å tenke nytt for å beholde de verdiene han hadde fra før.
Så - hva sier psykologene om sånt? Blant annet at vi endrer mening oftere enn vi er klar over. Noe skjer som får oss til å tenke nytt, og så glemmer vi det vi mente før. Det passer ikke så bra med fortellingen om oss selv som enhetlige mennesker.
Meninger er ofte også mer spontane enn vi liker å tro. Vi skaper dem ved behov, som del av den samtalen vi befinner oss i, og tilpasser dem konteksten vi er i. Vi har mange selvmotsigende meninger, ofte uten å være klar over det.
Vi er ikke enhetlige og konsistente. Vi er kaotiske og mangfoldige.
Noe av det viktigste psykologene forteller oss er at vi ikke tenker alene. Derav bokas tittel. Vi er ekstremt sosiale dyr som har lett for å knytte oss til andre mennesker. Så danner vi en felles virkelighetsforståelse sammen og lar oss forme av de vi har rundt oss.
Dette er en viktig kilde til endring. For ja, vi mennesker kan være veldig sta når vi møter kritikk. Men vi lytter til kritikk fra folka vi liker og stoler på, gruppene vi føler oss hjemme i. Vi tar den på alvor. Svarer på den. Tilpasser oss, tenker nytt.
Det er fienden vi ikke lytter til. De som tilhører rivaliserende grupper. De vi ikke liker, ikke stoler på. Ta noe så enkelt som at jeg startet med å si at jeg har beveget meg fra høyrepopulisme til MDG. Det påvirker hvor kritisk eller ukritisk du lytter til meg nå.
Og det .. synes jeg er helt greit det. Trond-Viggo Torgersen sa at du må tenke sjæl, men det er en uoverkommelig oppgave. Ingen tenker helt alene, kanskje bortsett fra enkelte psykiatriske tilfeller. Det du derimot kan gjøre, er å finne ålreite folk å tenke sammen med.
Og når vi har funnet den gjengen, og de sier, “dette tar du feil om”, så er vi mennesker faktisk så fornuftige at vi lytter. Ikke ukritisk, aldri ukritisk, men vi lytter. Og vi lytter altså mer til de vi stoler på enn de vi ikke stoler på. Noe jeg synes er helt naturlig. Hvordan skulle det ellers være?
Så menneskene rundt oss er en viktig kilde til endring. Og dette går begge vier. For når vi skal gjennomføre de virkelig store meningsendringene, bytter vi ofte ut det sosiale miljøet vårt samtidig. Hva skjedde da jeg mistet kristentroen? Jeg begynte å mistrives i kirken. Jeg fikk nye venner. Jeg likte dem. Og dermed ble jeg også påvirket av hvordan de tenkte.
Og da jeg mistet troen på høyrepopulismen og krigen mot terror? Det handlet mye om at jeg oppdaget at jeg ikke likte folkene jeg hadde endt opp sammen med. Blant annet avskyen de hadde mot akademikere. Jeg er en sånn fyr som bare elsker sånne kjedelige fagnerder som har studert noe i tretti år og ser saken fra fem sider samtidig, har hodene stappfulle av irriterende nyanser. Og jeg innså at jeg har endt opp med en gjeng som avskydde slike folk.
Så da søkte jeg meg mot andre miljøer, som igjen bidro til andre tanker.
Det finnes også andre kilder til meningsendring enn det sosiale. Vi mottar stadig vekk ny informasjon som utfordrer oss. Det skjer store hendelser ute i verden, det kommer nye faktapåstander. En del av dette filtreres bort før det når frem til hodene våre. Hvis du er klimaskeptiker, er det på en måte ikke så interessant hva klimaforskerne har kommet fram til i sin nyeste rapport. Du stoler ikke på dem, liker ikke de som stoler på dem, så da trenger du ikke forholde deg til det. Og den følelsen er gjensidig. Jeg forholder meg ikke lenger til blogginnleggene til klimaskeptikere.
I blant skjer det likevel ting som er så store, at vi må tilpasse oss, samme hva. Det var det som skjedde med Paul Chaffey. Murens fall i 1989 utfordret SV-ideologien hans. Så da endret han mening. Det gjorde mange i SV på den tiden. Men - dette er viktig - de endret seg på ulike måter. Han brøt med SV, mens andre ble værende for å endre på SV, og andre igjen fant nye grunner for å holde fast på det gamle. Litt som faren min, som fortsatt er konservativ kristen, men med andre begrunnelser enn før.
Objektive fakta alene avgjør ingenting. Nye faktapåstander fortolkes gjennom det vi allerede har med oss inne i hodene våre. I år, for eksempel, har det skjedd store ting i verdenspolitikken. Det må alle tenke nye tanker. Men hvor dette fører deg, er helt opp til deg og de du tenker sammen med.
Dette kan virke litt håpløst. At vi tenker i hver vår verden. Men det finnes noe håp. det er én faktor som bidrar til å samle oss. Det er praktisk erfaring. Vi mennesker kan plukke opp mange rare ideer fra bøker eller fra dypet av vårt eget hode. Men når vi forsøker å gjøre dette i praksis, og virkeligheten gir motstand, da tilpasser vi faktisk meningene.
Det var praksis som fikk Ida Jackson til å nyansere kommunismen sin. Hun ble bedriftseier. Teorien møtte virkeligheten og kom til kort.
Dette er en vanlig måte å endre mening på. Dere som har barn, tenk på hvor forskjellig dere tenkte om barneoppdragelse før og etter fødselen. Jeg har to små barn. Alle mine meninger om dette måtte byttes ut.
Det samme måtte jeg gjøre med meningene mine om integreringspolitikk etter at jeg giftet meg med en utlending. Jeg hadde sittet og skrevet og synset om dette i årevis. Men så havnet jeg midt oppi det, og nesten ingen av de gamle meningene overlevde.
Det samme skjer når vi snakker med noen som har praktisk erfaring som vi mangler. Så fornuftige er vi, at vi kjenner igjen og respekterer andres praktiske ekspertkunnskap.
Og faktisk - noe av det samme skjer når vi snakker med noen som lever livet sitt på en annen måte enn oss selv. Du kan ha alle slags negative holdninger til homofile, transpersoner, konservative kristne eller .. eh syklende MDG-pappaer. Men hvis du setter deg ned sammen med en slik person, og dere klarer å legge bort behovet for å slå hverandre i hodet med argumenter, og i stedet utveksler erfaringer om det livet dere lever, så er det stor sjanse for at det vil påvirke deg.
Fordi andres levde liv er også en praktisk erfaring. Og det er noe vi faktisk lytter til.
Men så er det andre ting som ikke påvirker oss i det hele tatt. Moralsk fordømmelse fungerer ekstremt dårlig. Propaganda, reklame eller spissformuleringer på sosiale medier har også en svært begrenset effekt. Vi lever i en verden hvor alle ønsker å påvirke oss hele tiden, og en skulle nesten tro at det gjør de vel fordi det virker. Men nei. Det er uhyre vanskelig å presse noen i en retning de selv ikke ønsker å gå i.
Hva med diskusjon og dialog? Det kan i blant føre til at folk tenker nytt. Under gode omstendigheter, tenker folk godt sammen. Tar gode argumenter på alvor. Beveger seg nærmere sannheten, sammen.
De beste diskusjonene får du når du har folk som har en viss grad av felles mål, felles verdier og felles virkelighetsforståelse, slik at ikke alt blir krangel, men samtidig har såpass forskjellige bakgrunn at de ikke tenker likt.
Er omstendighetene riktige for en god samtale her i dag? Det skal vi faktisk straks finne ut av.